Hvem: Nils Fredrik, Marius B, Fredrik, Frode, Anders BH, Marius S, Mari Kristin, Kristin, Cecilie, Tonje, Eugene, Even, Jens, Pontus, Anders M, Mette, Morten og Stian.

MANDAG

Jeg legger meg halv to etter å ha brent de siste Roskilde-skivene. Klokka fem ringer vekkeklokka, altfor tidlig som vanlig. En dusj, en tur innom jobben for å printe ut cd-cover og så ned til busstasjonen. En busstur på ni timer - alene - venter. Hvor ble det av alle vennene... Ved Karlstad gjør vi et stopp. Inn på busstasjonen. Litt vann, en pære, et eple og en is. Ingen svenske i lomma mi og korte må opp. Halvveis mot bussen kommer en skrikende dame bak meg: "Du, du, du! Glemte du kortet dit på disken?" Wups. Det hadde vært en fin start på uka.

Vel framme i Roskilde finner jeg den faste plassen vår på West Camp og like etter dukker Nils, Marius, Fredrik og Frode opp. Jævlene som kjørte bil. Noen pils seinere begynner campen å ta form.

Da er det bare en ting å gjøre, å krabbe inn under partyteltet og starte konsumeringen av Tuborg. Når mørket har ligget over oss en stund kryper den ene etter den andre inn i sine respektive telt (og noen inn sammen...). Anders B og Marius S skulle kommet i 01-tida, men vi hadde ikke sett noe til dem. Jeg tar en siste tur bort til de vakre dassene, og ser en forvirret Marius S stå med henda fulle av bager og skrap. De hadde gått flere ganger forbi campen vår uten å se oss. Bra gutter!

TIRSDAG

Den store handledagen. For at campen skulle bli slik vi ville ha den, måtte vi ned til byen å kjøpe litt plank. Fem lange og noen korte ble kjøpt. Resultatet ble tre flaggstenger med Larvik kommune-, Ringnes-, Blow- og LHK-flagg. Og en Enga-vimpel. Nå så det vakkert ut og synlige var vi også.

På butikken kjøpte jeg også to fine planter vi satte i hjørnet av partyteltet.

Denne morgenen kom også jentene. De hadde kjørt nattbussen. De liker nemlig å komme til dekket bord. Som takk for arbeidet fikk vi noe pølseliknende greier til middag (neida, det var godt, jenter). Nå fikk vi endelig en CD-spiller også. Ikke det at vi var lei av å prate med hverandre allerede, men det er greit å ha litt musikk å lene seg til.

Så vidt jeg husker ble ikke denne natta så vill. Vi drakk og krøp til sengs uten å gjøre de altfor store sprellene.

ONSDAG

En dag igjen til musikken. Ny handlerunde til butikken. Og et nytt stopp på pizzarestauranten. Mat er ikke dumt, men kjedelig. Vi har piller for folk som mister håret (ja, jeg vet dere tenker på meg), piller for folk uten potens (hei Eugene), piller mot fyllesjuke (hvorfor tok du de ikke med Fredrik?), men hvor faen er pillene som gjør at jeg slipper å spise. I butikken ble jeg fristet til å kjøpe en plastikklastebil. Kjekk å ha, tenkte jeg. Og det var den jo.

- Frode, transporterer du en øl over til meg?

- Ja! Brooooom!

På ettermiddagen, mens vi forsøkte å sparke ball i gata mellom teltene, kom en svenske bort til oss. Det står en fyr bak gjerdet som vil snakke til dere. Vi gikk bort og der satt Even og slappet av på et kumlokk. Med en røyk i hånda og et oppgitt smil. Noe var galt.

- Utsolgt, sa han.

Han og Jens hadde selvfølgelig ikke kjøpt billett på forhånd.

- Dette fikser vi, sa vi.

De hadde bare tusen kroner være i kontanter, men en 100-lapprulling ga dem tusen til. Vi ba dem gå rundt til inngangen til East, da vi visste at det var en del svartebørshaier der. Før vi møtte dem, hadde vi allerede snakket med to stykker som solgte. Da de kom, endte vi opp med ei svensk dame som ikke skulle ha mer enn 1300 kroner for billettene som kostet 1060 på postkontoret. Heldige til slutt i det minste.

Onsdag kveld kom også Eugene tuslene. Som festivalmennesket han er kom han med fly, og selvfølgelig også han til ferdigoppsatt telt. Han satt fra seg bagen i teltet og så gikk det to sekunder:

- Hvor får jeg kjøpt øl?

Nok en fest. Nok en lang natt. Nok en gøy natt. Men nå ventet musikken.

TORSDAG

Også i dag måtte vi ta med Aftenposten-tralle ned til butikken for å kjøpe væske. En kasse koster nemlig 100 kroner der, og inne på campen koster den 235 kroner. Eugene og jeg plukket også med oss hver vår kruttlappistol. Du vet jo tross alt aldri hva slags folk som lurer seg i buskene når du skal tisse.

Etter dette dro Eugene og jeg en tur bort til matbodene på West. Der så vi at de spilte fotball på sandbanen. Men ikke helt vanlig fotball. Noen hadde bundet hendene på ryggen og hadde øreklokker på. Keeperne hadde et bein bundet fast bakover og en arm i fatle - og en krykke. Dette så kult ut, tenkte vi, og satt oss ned. Etter et par minutter kom ei jente bort til oss og spurte om vi ville være med. Vi så på hverandre, sa ingenting og fulgte etter henne. Da vi kom nærmere så vi det som var mest genialt. Det var Danmark mod landminer som arrangerte dette.

Eugene og jeg spilte sammen med to unggutter, og tapte 3-0. Den morsomste var da Eugene glemte at jeg bare hadde ett bein og sendte ballen tilbake til meg - det gikk ikke bra... Men det gøy. Og jeg ble en publikumsfavoritt siden jeg var dum nok til å kaste meg med hodet først ned i sanda hele tida.

Etter litt mer somling rundt på området traff vi Lars Eirik (Dagbladet) og Tore (Dagbladet). De var på jobb og satt seg selvfølgelig ikke ned sammen med oss for å dele en øl. Neida, seriøs avis!

Det nærmet seg nå konsertstart inne på området, men vi måtte en tur innom campen for litt mer bensin i blodårene. Mange hadde band på lista si som begynte allerede i 17-18-tida, men vi var en del som satt noen timer lenger. Etter en stund dro vi innover og beveget oss mot det grønne teltet (18.000) for å høre litt på The Chemical Brothers. Ok, men ikke så mye mer. Så en tur innom oransje (60.000+ på det meste) for å se på noen gale, sinte tyskere som bruker mye flammer på scenen. Rammstein kaller de seg. Falt ikke helt i smak, så vi gikk videre for å se Black Rebel Motorcycle Club. Dette var mye lyd, men det var bra.

Så bar det tilbake til partyteltet og nachspiel. Av en eller annen grunn fant jeg ut at jeg skulle teipe meg rundt hodet. Jeg har gjort smartere ting, for jeg glemte faktisk at det er lurt å få litt luft inn enten munnen eller nesa. Heldigvis fikk jeg hjelp til å ta det av. Aldri mer, tenkte jeg. Vel...

Vi ga oss vel til slutt. Når, sier du. Aner ikke.

FREDAG

Denne kvelden var det hovedsakelig Kaizers Orchestra, Red Hot Chilli Peppers og Television som sto på programmet. Men før det litt surring inne på festivalområdet. Eugene og jeg gikk plutselig forbi et sikker sex-telt. Vi gikk inn og så at det var en konkurranse man kunne være med på. Nei, ikke live sex (you wish, Eugene). Ti spørsmål om kjønnssykdommer og klarte du det - fikk du et safe sex certificate. Jeg klarte seks av ti, Eugene klarte alle. Jeg klødde meg i hodet og skjønte egentlig fint lite. På utsida sa han at han hadde en tidligere besvarelse ved siden av seg som var rettet. Jeg forsøkte å rappe kortet hans, men det gikk ikke. Jeg fikk i det minste kvitteringen hans med de rette svarene og tenkte jeg skulle pugge litt før jeg benyttet meg av tilbudet jeg fikk:

- Du kan jo komme tilbake en annen dag.

Vi gikk også forbi nok en ting Danmark mod landminer hadde laget. Et spill hvor man kastet en stor terning og gikk antall øyne framover. Traff du en rød fot, måtte du kaste igjen - og hvis du da fikk en eller seks mistet du et bein og måtte hinke. Jeg hadde etter hvert ingen bein igjen, og trodde spillet var over. Fyren som styrte showet sa imidlertid at jeg kunne fortsette med armene og rumpa. Hvilket jeg gjorde. Noe som sleit meg ut. Stakkars mineofre. Jeg kom i hvert fall i mål. Duden fra Dml viste oss også inn i et telt hvor vi kunne se på landminer etc. Der solgte de også sånne t-skjorter som vi spilte med under kampen. Sånne må vi ha, tenkte vi. Og vips så var vi medlem av Danmark mod landminer. Jaja, litt veldedighet opp i all denne elendigheten kan vel ikke skade.

Så var det konsertene etter hvert, da. Det er vel egentlig derfor vi var der nede? Kaziers leverte virkelig varene og trollbandt det gule teltet (12.000). Allsang og mange blide mennesker. Seinere på kvelden kjørte Red Hot et standard program på oransje. De overbeviste ikke veldig, men skuffet heller ikke så veldig. Det eneste som skuffet veldig var lyden på de første låtene, men, men

Så bar det tilbake til teltet, for det ble vått, vått, vått etter hvert. Et klesbytte og så inn igjen var planen, men vi ble selvfølgelig sittende. Folk kom også tilbake fra Television etter hvert og fortalte at vi ikke gikk glipp av så veldig mye.

Så skjer det igjen.

Nok en gang får jeg det for meg at jeg skal teipe hodet mitt. Denne gangen gjør jeg det litt mer forsiktig og unngår å teipe igjen øyne, nese og munn.

- Faen, du ble jo penere, sa frekke Eugene.

Halv tre ble vi dratt inn på Infinite Mass-konsert i det grønne teltet. Ja, jeg hadde fortsatt teip rundt hodet.

- Hvad?

- Oh my God!

Slike ting hørte vi mens vi gikk innover.

Men to jenter var på vei til hotellet sitt i København, og ville ta meg med. Kanskje fordi jeg var penere enn vanlig, eller fordi de liker freeks.

Etter litt fotballspilling med grisetacklinger i søle, var det klart for konsert. Og de svenske rapperne rocket virkelig. Vi kom oss ganske langt foran scenen og de var noen mestere på å dra i gang publikum. De fikk faktisk flere tusen mennesker til å rope "voff" i kor klokka tre på natta.

Etter konserten ventet det jeg ikke hadde gledet meg til. Teipen måtte av.

Jeg dro litt og litt, og tror jeg drakk to øl under seansen for å drikke meg til mot. Jeg husker ikke hvem det var, men jeg spurte om noen kunne klappe til meg slik at jeg skulle bli litt sint.

Han klinte til meg!

Til slutt var det god natt.

LØRDAG

Det er lørdag og det er helg. Biff, tenkte Eugene og jeg og dro ned til sentrum. Med fløtegratinerte poteter og en cola kunne vi ikke fått en bedre start på festivalens nest siste dag. Tilbake i campen rakk vi et par kjappe øl før vi måtte inn for å se bob hund. Bandet, og ikke minst vokalist Thomas Öberg, er en opplevelse å se live. Mannen er helt gal. Mot slutten av konserten balanserer han på to høyttalere han har satt opp på høykant. Han putter micken ned i buksa og strekker sin bare overkropp mot himmelen. Seinere balanserer han på et mikrofonstativ mellom to høyttalere. Det gikk ikke bra. Avslutningen er en forrykende coverlåt av et svensk punkband.

Tilbake i campen spiller vi litt fotball i mellom telta. Litt tacklinger og litt for harde pasninger fører til at ballen noen ganger går litt i øst og vest. Noen telt blir truffet blant annet teltet til en av våre naboer. De banner og smeller, men vi bryr oss ikke så mye om det. Etter hvert får vi overtalt Marius til å være human bowling ball. Ti av oss stiller oss tett sammen som kjegler, og Marius tar fart 50 meter unna. Noen meter før han når oss, kaster han seg ned på en plastikkduk og smeller inn i oss. Vi går i bakken over Marius. Mannen er gal. Hodet først - med briller. Og ikke nok med det. Han gjør det flere ganger. Rundt oss står 50-100 mennesker og jubler.

Anders M ble tent av dette og gjorde sitt eget stunt. Han kaster seg over teltet som kjeftet på oss noen minutter tidligere. Han landet midt oppå teltet og de som ligger inni. Vi fryktet at det nå ble slåsskamp, men de torde vel ikke kaste seg over «teltknuseren». Trolig det morsomste som skjedde under festivalen. Strålende, Anders!

Nå kommer også begynnelsen på noe som sendte meg rett til helvete. Gradvis smalt det i hodet mitt. Jeg fikk med meg noe New Order, men Primal Scream kunne jeg bare glemme. Hadde jeg ikke hatt med meg støttekontakt, hadde jeg fortsatt ligget foran den oransje scenen. Jeg har vært mye full i løpet av mine 23 år, men jeg tror det er lenge siden jeg har vært så borte. Etter et par timer gikk det verste imidlertid over, og da var det bare nydelig. Så nydelig at jeg også vil være Thomas Öberg. Tre ølkasser på høykant, og Stian i bar overkropp på toppen. Ølflaska ned i buksa, og bob hund-bevegelser - helt til jeg datt ned. Gøy!

Det ble ganske fullt i de to partytelta etter hvert. Tore og Lars Erik kom også, og skremte Jens litt. Jens var litt borte en periode, men våknet til liv da han kikket rett inn i kamera til Tore.

- Hva? Du kan ikke trykke det bilde, sa han.

Sekunder etter tar Lars Erik opp notatblokka.

- Hva heter han?

- Jens Gundersen. 23 år. Fra Larvik, sier jeg.

Jens begynner å svette litt, men etter å ha holdt ham litt på pinebenken får vi beroliget ham og understreket at han ikke bør være redd for å være oppslag i Dagbladet dagen etter.

Jeg vet ikke når vi ga oss denne natta, men jeg så i hvert fall noen som sto opp og begynte å pusse tenna.

SØNDAG

Jeg har sjelden vært så borte som jeg var på lørdag, og jeg har sjelden vært så fjern som jeg var på søndag. Jeg kjørte i meg litt frukt og tuslet inn på festivalområdet. Eugene og jeg så VM-finalen, og etter det stilte jeg meg foran og ventet på at Kent skulle spille. I to timer sto jeg inntil et gjerde og lurte på hva i all verden jeg gjorde på denne planeten. Da Kent gikk på scenen ble det litt bedre. Jeg glemte hvor ille jeg hadde det, helt til jeg hadde hoppet i fem sekunder. Da kjente jeg at det banket i nyrene hver gang jeg landet. Kent var bra, men Kent kan mye bedre. Det vil aldri bli det samme som en konsert på Rockefeller, men jeg synes likevel de kunne gjort et litt annet låtutvalg. Nuvel. Kent er likevel alltid bra. I hvert fall for meg.

Etter konserten gikk jeg rundt i coma på området. Jeg kjøpte en bitteliten pizza og tok sextesten. I to minutter sto jeg på utsiden og pugga kjønnssykdommer, og selvfølgelig fikk jeg ti rette.

Nå måtte jeg tilbake til campen for å vise at jeg hadde klart det. Vel tilbake i Larviks-campen tok jeg dagens første øl. Klokka var nå halv syv. Etter en kjapp drikkelek (for å - nok en gang - bytte ut hvite blodlegemer med alkohol) dro vi inn for å se på White Stripes. Det grønne teltet var fullt, men vi fant oss en ok plass. Det var imidlertid ganske laber stemning og vi så cirka halve konserten før vi gikk. Det var tydeligvis flere enn oss som bar preg av at det var søndag.

Neste band ut var Garbage på oransje. Jeg misset de første låtene, og da jeg kom hadde Shirley Manson allerede rukket å bli full.

- Jeg har en så hals og trenger litt whisky, sa hun.

Det ble litt for mange.

- Dæven, nå er jeg drita, sa hun litt seinere.

Men hva faen gjorde det. Hun showet, køddet og sang - litt i hvert fall. To ganger begynte de på en låt hun ikke klarte å fullføre. Men hun smilte, unnskyldte seg og klarte å sjarmere de fleste. Jeg ble i hvert fall litt forelska.

Hun gjorde også et kult cover av Kylies «I can't get you out of my head», og fikk med seg 40.000 på «na, na, na, na-na-na-na-na, na, na, na ...». Stilig.

Etter dette dro vi til The Owal for noen deilige drinker før Travis-konserten. Før Travis fikk vi også med oss noe annet sprøtt. Berlevåg Mannsangforening fikk 50.000 mennesker til å hoppe, klappe, danse og til og med synge. De gutta er nødt til å ha fått viagraståpikk av synet.

Så ble festivalen avsluttet med Travis. En ganske slækk begynnelse med de nye, rolige hit-ene. Jeg gikk for å kjøpe noen øl, og kom tilbake med Marianne som spiste opp alle pez-ene mine.

Et lite PS om Marianne:

Hun fortalte at hun er fra Orderud.

Og hun var med på skytetrening da hun var ung.

Og så har hun trent sammen med Veronica Orderud.

Neida, ikke skytetrening.

Men aerobic.

Uansett - vi holdt henne delvis skyldig for trippeldrapet.

Travis rocket mer og mer etter hvert og avsluttet med AC/DC-låta «Back In Black». Det gledet oss.

Etter konserten varmet vi oss litt på et bål ved storskjermen før vi gikk tilbake. I campen krabbet folk etter hvert inn i telta sine, men noen holdt ut. Blant annet "Jæren Data", som gikk oss på nervene. Jeg må innrømme at jeg fikk litt dårlig samvittighet da jeg så ryggene til Marianne og Kirsti på vei mot sentrum. Det høljet ned og de hadde kun en regnjakke og et teppe på delings. Stakkars.

Vi er ikke de vi er uten en uke på Roskilde i året. Og Roskilde er faen ikke det samme uten oss. Vi savner deg allerede Roskilde, men vi er snart tilbake.

Dette er historie slik mine øyne opplevde festivalen. Dere har sikkert helt andre oppfatninger om hva som skjedde, men dette er slik jeg oppfattet festlighetene. Veldig mye nevnt, og sikkert enda mer glemt.

(sh, juli 2002)