Herregud, som jeg har savnet deg. Det er 51 uker siden jeg så deg sist. Det har vært så altfor lenge. Hvorfor kan vi ikke være sammen oftere, du vet jo at jeg ikke har det noe godt uten deg.

Det er godt å se deg igjen, Roskilde.

Du er alltid så fin på mandagen. Da er det ikke så mange telt som har satt sine spisse plugger inn i deg. Dine gjester har ikke forsøplet deg ennå. Du er grønn og fin. Du lukter faktisk godt.

Du er ren som en jomfru, der du ligger med dine endeløse grønne sletter. Vindmøllene er som en engels vinger. Om ei uke flyr du imidlertid av sted og kommer tilbake først til neste år. Men nå skal vi fly sammen. I ei uke skal vi kose oss, antakelig i både sol og regn. Mimre om gamle dager, med gjørme, rock og sommervarm øl. Kose oss med fantastisk musikk og lange kvelder utenfor teltet med rødvin og solnedgang.

Jeg jobber gjerne 51 uker i året for å kunne være sammen med deg denne uka. Du får meg til å smile, du får meg til å le. Men du får meg også til å gråte.

Som det året du avsluttet så hardt og brutalt, lenge før skulle. Du tok med deg ni av våre venner i avslutningen din. Da gråt vi.

Det var vondt, men vi visste at du ville komme tilbake. Du var ikke deg selv det året, men siden har du vært ditt sanne deg igjen. Allerede året etter var det hyggelig på sletta di igjen. Vi glemmer aldri hva du gjorde, men vi har tilgitt deg. For det er så mye godhet i deg, og vi nekter fortsatt for at du gjorde det med vilje. Jeg vil forsvare deg til jeg dør.

Jeg har bare kjent deg i seks år, men jeg føler likevel at jeg kjenner deg som om du var min egen bror. Jeg vet at du vil ha det som skjedde ugjort. Men det går ikke. Vi må heller bare ta lærdom av det, og bli sterkere sammen. Vi vet nå at vi er sårbare, du og jeg. Jeg skal passe på deg, og jeg vet at du vil ta godt vare på meg.

Jeg tenker på deg når jeg ikke er sammen med deg, og jeg tror ikke du glemmer meg heller når vi er atskilt.

Vi er nemlig veldig like, du og jeg.