Det var en fuktig dag på Roskilde og regnet hadde kommet i strie strømmer. Det var den morgenen jeg våknet opp i fosterstilling i et klamt telt med en kanskje enda klammere Jens ved siden av meg. I dét jeg med en stor kraftanstrengelse klarte å vri hodet ut av den gamle Ajungilak-soveposen, kunne jeg allerede høre summing fra dagens konserter og tuslingen til folkemylderet som igjen hadde våknet til live.

Etter en kjapp frokost bestående av kalde pølsebrød fra kvelden før, litt potetgull og Faxe Kondi var kroppen i gang igjen. Klærne lå sammenkrøllet i et hjørne og det var bare å kle på seg de illeluktende fillene. Fillene besto av en møkkete olabukse, en ullgenser lånt av Jens for anledningen og en svart søppelsekk som fungerende substitutt for Helly Hansen-frakken som lå hjemme i Stavern.

Dagen skulle forløpe seg som normalt. Etter en kjapp tur inn på Supern med Aftenposten-vogna etter kald Tuborg, grillmat og litt Vodka Wyborowa, gikk resten av dagen med på å fortære dette.

Omsider klarer man jo å få stablet seg på sjøbeina igjen og ferden gikk mot den store Orange, men en liten svipptur innom Jungelbaren hadde vi da alltids tid til. Jeg gir menyen et kjapt skråblikk, men jeg vet allerede hva jeg skal ha: «To stykk double jungel juice». Damen bak disken gir meg et undrende blikk, men klarer etter hvert å filtrere ut hva jeg ønsker meg gjennom den grøtete norsk/fylledansken min.

Ferden går videre og det er her det skjer, denne fatale handlingen som skulle forfølge meg resten av denne regntunge kvelden og muligens resten av livet. Ok, jeg skal innrømme at jeg vel skulle kjekke meg for jentene, og da gikk det slik det gjør for de aller fleste eplekjekke nordmenn: Rett på trynet eller tygga om du vil.

Med en double jungel juice i hver hånd tok jeg fart og skulle over det verste gjørmehullet i manns minne. Jeg kom halvveis da jeg kjente beina ville en annen vei en dit snuten pekte. Jeg forsvant opp i luften og i det tiendels sekundet jeg lå vannrett så jeg hele det 21 år gamle livet mitt passere i revy. Det var mye ugang jeg hadde gjort opp igjennom årenes løp, men jeg hadde godt på mang en smell også. Slik som her. Det smalt så søppelsekken rundt kroppen flagret. Mens jeg lå der i gjørmehavet og plasket, merket jeg tunge skyer på himmelen samle seg. De ville gi meg en skikkelig kalddusj nå. Tankene fôr rundt i hodet mitt, jeg klarte ikke tenke klart. Da det slo ned som et lyn. DOUBLE JØNGEL JUS. Hvor er mine DOUBLE JØNGEL JUS. Panikken begynte å bre seg, hjertet slo og pulsen gikk i hundre. Febrilsk slo jeg rundt med armene og klarte å stable meg opp på knærne. Blikket flakket fra side til side.

Det var der, midt på denne plass at livet mitt tok en uventet vending. Akkurat der sittende med gjørme til knærne og to knuste plastikkglass.

(Thomas Nalum, oktober 2002)