Det var mandag morgen. Tidlig mandag morgen. Og igjen satte vi kursen for Danmark og Roskilde. Etter å ha kommet velberget gjennom jomfruturen vår i 1999, visste vi hva som ventet oss. Og det var derfor vi nesten ikke kunne vente på gjensynet med Nord-Europas vakreste slette.

Vi som reiste først hadde på forhånd fått beskjed om å holde av en del plasser, og vi fant derfor et ganske stort område på West. Da alle hadde kommet på tirsdag og onsdag, var vi rundt 30-40 stykker i campen. Fordelt på en haug med sovetelt og tre partytelt.

De første dagene var det stort sett bare bra vær og vi slappet av med pils og musikk på teltplassen. Og fotball-EM på storskjerm. Og en tur til Køben.

Da musikken startet torsdag var vi passe møkkete og passe slitne til å kaste oss ut på fire dager med råkk og råll. Først ut av de store banda (for undertegnede) var Bush i det grønne teltet. Forventningene var enorme og skuffelsen derfor veldig stor da gutta gikk av scenen midt i Machinehead. Lyden var rævva, og det likte Gavin & Co. dårlig. De kom imidlertid tilbake - og vi kunne hoppe videre.

Seinere på kvelden spilte Iron Maiden, anført av en smågal Bruce Dickinson, på Oransje. Midt i en låt begynner han å klatre på den enorme duken som lager taket på den velkjente scenen. Og han ga seg ikke før han satt på toppen, flere titalls meter over scenen og bakken.

SØPPELKLÆR

Morten Abel skulle gå på scenen allerede klokka 13 dagen etter. Vi måtte med andre ord tidlig opp for å komme i den gode roskildeformen. Det var derfor sprit-, øl- og pølsefest i partyteltet i timene før konserten. Regnet rant ned på oss, og Thomas Nalum og Anders Berthling ikledde seg derfor to søppelsekker hver. Om ikke de var så fryktelig stilige, var de sikkert tørrere enn resten av oss.

Etter en bra, men kanskje ikke kjempebra, konsert - ventet enda en godbit. De skulle komme på rekke og rad denne dagen. Først Kent, så Pearl Jam og så The Cure. Kent var voldsomt bra.

- For ti år siden sto vi der dere står nå. Da ventet vi på The Cure. Nå står vi her på scenen og spiller for dere, og etterpå skal The Cure spille. Dette er stort, sa en nærmest rørt Jocke Berg.

The Cure gikk derimot aldri på scenen.

MARERITTET

Pearl Jam-konserten begynte klokka 22.45. Det regnte, men det gjorde lite. Et av tidenes største rockeband sto på scenen. Konserten vi alle hadde ventet på. Trykket foran scenen var enormt.

Tre kvarter ut i settet avbryter Eddie Vedder konserten. Først skjønner ingen noe som helst. Men så går det opp for oss.

Noen meter foran meg ser jeg en «haug» mennesker ligge på bakken. De ligger oppå hverandre. Og vaktene står fortvilet oppå gjerdet. De får ikke gjort noe før folk går bakover. Eddie Vedder tar ordet.

- Det er personer som er skadd foran her. Vær så snill å gå bak over. Jeg teller til tre, så går alle bakover. En, to, tre, sa han.

Med tårer i øynene. Vokalisten satt på scenekanten og gråt. Han hadde billett på første rad. Til et forferdelig show. Hans fans lå i en haug på bakken. Skadd. Døde.

På vei bakover spør folk hva som har skjedd. Ingen vet noe. Annet enn at det ikke er bra.

- Det er nødt til å være noen som er døde i den haugen, sier jeg.

NOEN AV VÅRE?

Vi har blitt skilt fra hverandre. Jeg går rundt alene. Det gjør sikkert de andre også. Campen er eneste fornuftige destinasjon.

Det er folk der allerede. Men ikke alle. Vi som er kommet tilbake vet at det er flere av oss som definitivt sto foran der. Er det noen av våre som lå i den haugen?

Noen vakter går forbi. Vi spør hva som har skjedd. De sier at fem er bekreftet omkommet. Seinere blir tallet åtte. Før sistemann dør på sykehus noen dager seinere.

I løpet av natta er alle kommet tilbake. Vi kan legge oss.

Dagen etter er uvirkelig. Vi snakker mindre, ler mindre. Alt er plutselig blitt så alvorlig. Det var ingen drøm. Det var et mareritt - i virkeligheten.

Lørdagen var lang. I løpet av kvelden bestemte flere av oss seg for å dra hjem søndag formiddag. Det var liksom ikke noe gøy der lenger.

Som Håkon Moslet så fortreffelig skrev i en kommentar: «Roskilde har mistet sin uskyld.»

Pearl Jam kom ikke tilbake neste år, og kommer nok aldri til å sette sine bein på Roskilde igjen. The Cure kom derimot. Tilbake til Roskilde. Og festivalen kom tilbake til livet. Sola skinte igjen over den lille danske byen, selv om vi aldri vil glemme våre venner som døde fredag 30. juni 2000.

(sh, september 2002)