Disse var der: Nils Fredrik, Marius B, Andreas, Stian, Cecilie, Kristin, Tonje, Iselin, Monica, Mari Kristin, Anders R, Per Marius, Trine og Jeanette.

Vi visste ikke helt hva som ventet oss, da vi kjørte fra Larvik tidlig tirsdag morgen. Visst hadde vi vært på Quarten og Kalvøya tidligere, men det ante oss at dette kom til å bli noe helt annet. Vel framme i Roskilde skjønte vi dette. Etter å ha løst inn billettene og fått båndet rundt armen, begynte vandringen. Vi gikk og gikk, uten å finne en ledig plass til våre to små telt. Etter lang trasking fant vi derimot en liten flekk. Langt øst på East.

Før vi begynte å slå opp telta, gjorde vi det eneste riktige: Småløp til nærmeste ølbod. Og så begynte arbeidet. Andreas dro fram verktøykassa si (populært kalt «kæssa») og byggingen av Plalysebo startet.

Placebo, latin - narremedisin, inneholder ikke legemiddel. Og - et rockeband.

Lysebo, kvelde - stedsnavn, etternavn og hjemstedet til presenningen.

Etter litt snekring - kun avbrutt av ølpauser - sto praktbygget ferdig. Marius var veldig flink til å sitte og se på, og komme med kommentarer.

De første dagene storkoste vi oss i campen og forsøkte å gjøre oss kjent på det enorme området. Vi var også en tur i København og Roskilde sentrum. På kveldstid skapte Andreas en kjempestemning utenfor teltet vårt. Han beste venn, gitaren, skaffet oss mange nye venner.

- Spela «Forever Young», sa en svenske.

Og Andreas spilte. Alt som ble forlangt.

På kveldstid kom som regel også jentene tuslende. De kom dagen etter oss og fant seg en plass på West.

UTSIKT TIL PARADIS

Torsdag begynte konsertene, og vår første var med walisiske Manic Street Preachers i det grønne teltet. Telt, sier du? Jo da, et stort grønt telt - uten vegger. Med plass til utrolige 18 000 mennesker. Etter konserten slappet vi av med noen pils på den store sletta foran Oransje, mens vi ventet på kveldens store konsert.

Metallica.

Ingen av oss var store Metallica-fans, men vi hadde ingen problemer med å storkose oss de opp mot to timene de spilte. Det var tydelig at gutta har spilt sammen en stund, og de var helt fantastiske live. Under «Nothing Else Matters» lyste noen titalls tusen lightere opp mørket.

Både Andreas og jeg fikk også en god idé. Først sto (!) han på skuldrene våre, før jeg gjorde det samme. Utsikten bakover holdt på å slå oss i bakken. Vi sto ganske langt foran, og vi kunne nesten ikke se slutten på folkemassen.

FRELST AV PLACEBO

Dagen etter spilte Suede sin første av i alt tre konserter. Først på Grønn, så på Oransje og på søndag formiddag underholdt de på Gul. Etter Suede-konserten spilte Placebo samme sted. Et band jeg ikke hadde hørt noe særlig på, bortsett fra i bilen på vei gjennom Sverige.

Jeg ble frelst i det grønne teltet den kvelden. For et band.

Og for å gjøre kvelden komplett: Klokka 23 gikk det bandet jeg hadde gledet meg mest til på scenen - R.E.M. Etter å ha ligget i sola, drukket vanndrivende øl og spist lite var jeg ganske sliten i både kropp og hode da de gikk på scenen. Noen låter inn i konserten sto jeg helt foran. Det eneste som skilte med og Michael Stipe var et gjerde og en gjeng svære vakter.

Men, jeg orket ikke lenger.

Jeg var helt utmattet og fryktet at jeg kom til å svime av. Det hadde vært litt flaut. Jeg ropte derfor til vaktene at jeg måtte over gjerde og få i meg litt vann. De tok tak i armene mine, og begynte å dra. Jeg satt bom fast, og folk forsøkte å hjelpe meg opp. Uten særlig hell.

Vaktene dro meg sakte oppover, men da knærne mine kom til toppen av gjerdet klarte de ikke dra meg lenger opp. Flere vakter kom til unnsetning.

Jeg har aldri være så redd i hele mitt liv. Jeg var hundre prosent sikker på at jeg kom til å miste beina mine. Som et mirakel fra oven klarte de derimot å dra meg over. Da var jeg helt ferdig. Nesten.

Etter å ha drukket et stort glass vann, gikk jeg rundt og foran scenen igjen. Jeg stilte meg litt lenger bak, men klarte ikke stå der særlig lenge. Jeg måtte lenger fram.

Etter noen låter var jeg nesten helt framme igjen.

Konserten var bra, selv om den ikke var strålende. Men det gjorde ikke noe. Bare det å se dem live, var alt jeg trengte.

Og etterpå fortsatte konserten i Plalysebo. Med Andreas i rampelyset.

EKSTREME LEKER

Lørdag bestemte vi oss for en ting. Vi skulle bli fulle. Etter hver dag som gikk ble vi mindre og mindre beruset. Øl bet ikke på oss lenger. Vi dro derfor til sentrum og kjøpte sprit. Det skulle vi kanskje ikke gjort - men gøy var det i hvert fall.

- This festival is going to the extreme, ropte vi.

Da vi skulle inn på konsertområdet var vi litt usikre på hvordan vi skulle klare oss uten sprit. Et klokt hode kom imidlertid på en idé: Vi helte spriten (dårlig utblandet med juice) på tomme juicekartonger.

Utålmodige som vi var til å rocke under konserten helte vi raskt i oss det som var igjen i kartongene. Da sa det pang i hodene våres. Det var også under denne konserten Andreas lagde de berømte sigarettmerkene på armen min. Smarte Stian hadde ikke vett til å si nei.

Etter konserten var det vår tur til å underholde. Andreas og jeg stilte oss 30 meter unna hverandre, før vi spurtet mot hverandre, hoppet opp og smalt sammen i lufta. Begge gikk i bakken - og vondt gjorde det sikkert også. Men vi reiste oss og gjorde det igjen. Etter hvert sto flere folk rundt oss og klappet i takt. Vilt.

TYSK KORTMORO

Søndag var lenge en litt merkelig dag, før kvelden kom og det var på'n igjen. Forspiel, konserter og nachspiel. Etter å ha sett den avsluttende TV2-konserten, fikk vi se noe vi etter hvert har skjønt er tradisjon på Roskilde. Folk satte fyr på alt mulig. Telt, planker - og en pølsebod. Rundt båla sto folk og klappet, sang og slo på plastflasker.

Da vi kom tilbake til teltet var Andreas og Nils så slitne at de etter hvert gikk til sengs. Marius og jeg ville derimot leke mer.

Vi gikk derfor bort til noen tyskere vi så vidt hadde snakket med tidligere i uka. De holdt på med en drikkelek og vi fikk lov til å være med. Det var noe kortspill-greier, og den som tapte måtte drikke en slurk fra flaska. Vi fryktet at det ikke smakte noe godt, og gjorde derfor alt for å ikke tape. Helt til vi selvfølgelig tapte.

Da fant vi ut at det slettes ikke var vondt, men veldig godt. Vi fortsatte derfor å tape...

Jomfruturen til Roskilde-land var en mektig opplevelse for en gjeng småbyfolk fra Larvik. Mange mener det var det beste av de fire åra vi har vært der. Jeg har kastet terning noen ganger etter festivalen, og den lander alltid på seks.

(sh, september 2002)