EN TUNG MANDAG

Vekkerklokka var ikke særlig snill med oss. Etter en dårlig natts søvn begynte den å bråke allerede i sekstida. Nils og jeg hadde en buss å rekke. Etter en dusj bevegde vi kroppene og alt for mye baggasje mot bussterminalen. Narvesen hjalp oss med det essensielle pølse, boller, brus og Dagbladet.

Bussturen nedover Sverige gikk slettes ikke greit. Det var varmt og kjedelig. Jeg fikk vite alt hva Nils gjorde i Asia det var interessant. Det som ikke var like interessant, var når vi begynte å liste opp navnene på Robinson-deltakere vi husket. Vi stoppet på han første som gikk ut i fjor høst. Vi satt dønn fast. Og ergret oss. Rett før Halmstad kom forløsningen. Barry.

Men vi husker Halmstad for helt andre ting. Vi fikk en halvtime på oss for å finne mat til de stakkarslige kroppene våre. Vi småjogget ned til sentrum, men ingen tok minibankkort, før vi kom til Burger King. Der var imidlertid køen så lang at vi begynte å svette litt. Jeg dro derfor tilbake for å holde igjen bussen. Det funket i fem minutter. Da sa den svenske sjåføren at han ga Nils 30 sekunder til.

Plutselig kjørte han. Jeg sa wow, og at måtte i hvert fall stoppe slik at jeg kunne gå av og ta baggasjen vår. Da sa han nei, og at Nils måtte hente baggasjen sin i Malmö. Da jeg sa at Nils ikke hadde mobiltelefon sa sjåføren:

- Det er hans problem.

Heldigvis hadde Nils med seg mobilen og vi fikk kontakt og møttes en time seinere i Malmö. Til sammenlikning gikk toget over Öresundsbroen som en drøm.

Fra Køben bar det videre i tog mot Roskilde. Også det gikk nesten galt. Vi satt der med noen øl hver og glemte stasjonene vi raste forbi. Ved ett stopp sa jeg:

- Hvilken stasjon er dette?

- Det er Roskilde, sa Nils rolig.

- Faen, sa vi i kor og løp mot dørene idet konduktøren blåste i fløyta.

Vi rakk det.

Vel framme på Camp West fant vi de andre som avtalt. Akkurat på samme kvadratmeterne som i fjor. Det var en deilig følelse å være tilbake på Roskilde etter ett år og en dag i buss og på tog.

Resten av kvelden gikk med til å nyte Carlsberg, spille gitar og synge. Vi var tilbake på vår kjære Roskilde-festival.

Vi glir over på dag to, og flere venner finner fram til campen vår. Som dere kanskje skjønner når dere tenker på antall desiliter Carlsberg vi konsumerte denne uka, er det ikke lett å erindre tilbake til de første dagene. Men det skjedde heller ikke så mye. Vi tok med oss øltralla ned til sentrum (en 10-minutters gåtur) og kjøpte noen kasser brunt kildevann, brød, dansk saltpølse og agurk.

Trenger man mer? God musikk hadde vi i CD-spilleren.

Det begynner det å bli fullt på campen vår, selv om vi fremdeles mangler noen. Blir dere overrasket om jeg sier at en av disse er Bobby?

Sola skinner igjen fra en nydelig blå himmel. Dette hadde vært perfekt om vi lå på stranda, men vi sitter på noe som mer og mer ligner på en slagmark. Og vi har kun vært her i to dager. Men det er jo en gang slik det skal være. Sjarm, velger jeg å kalle det.

Denne dagen fristet en liten tur over på East. Aleine. Det er deilig det også. Etter å ha tuslet litt rundt, kjøper jeg to smukke festivalstoler til Nils og meg selv og skal bevege meg over brua til East igjen. Halvveis opp sklir jeg på et trappetrinn, tryner og får en festivalstolspiss i brystet.

På tirsdag spilles det også opp til dans på campingscenen. Et fin-fint orkester fra Danmark, Morris, spiller fine og fengene rockelåter. En god musikalsk start på festivalen. Kjekke gutter.

Nok en kveld og natt klasker Even og Monica på gitarene. Rundt dem sitter en gjeng på 20 larviksfolk og synger. To dager før festivalen virkelig er i gang.

Onsdag. Én dag igjen. Det er på tide på glede seg og legge programmet for de neste dagene. Men aller først må selvfølgelig tralla ned i byen igjen. En del tok turen til København, nærmere bestemt Kristiania, i går, andre drar i dag. Isteden drar Marius og jeg ned i Roskilde sentrum for å kjøpe diverse plank. To tre og en halv meter høye stenger som vi fester ved hver sin ende av de to partytelta. I toppen blåser kommuneflagget fra Larvik og Blow-flagget. Det kan forøvrig nevnes at tre av fire i Blow var med på årets festival.

Trodde vi.

Onsdag kveld kommer Nils gående mot meg. Foran seg går en gutt med genseren over hodet. Jeg er sikker på at det er Bobby som endelig har kommet fra Tyskland, men den gang ei. Visst faen er det ikke Andreas som dukker opp. Helt uten forvarsel! Dette blir bra!

Når vi våkner torsdag er kroppen faktisk ikke så helt ille å bo i. Til tross for tre netter på en luftmadrass uten luft i et kvalmt varmt telt våkner vi raskt. Det er nu det börjar! Vi lader opp i campen til konsertene som kommer utover kvelden.

Det første ørene våre hører er Deftones på Orange. Vi hører noen låter før vi beveger oss videre til det som for noen av oss er et av festivalens store høydepunkt, Placebo på Green. Jeg så de første gang på samme scene for to år siden og ble helt frelst. Det er ikke uten forventninger vi klemmer oss inn foran inngjerdingen helt foran scenen. Og vi blir ikke skuffet. Stemmen til sminkede Brian Molko er helt utrolig og han og bandet svenske bassist har en enorm utstråling som må oppleves så nært som mulig. Knallåtene kommer på rad og rekke, og gutta pisker i gang en enorm stemning i teltet.

- Don't trust the men with the big computers, sier Molko til stor jubel.

Settet åpnet, hvis jeg ikke tar helt feil, med «Taste in Men» og ble avsluttet med en dritbra «Pure Morning». Da er konserten over, men ikke helt Trommisen kaster en trommestikke. Faen, ikke til meg nå heller, tenker jeg. Eller kanskje Jeg tar sats, dunker først en basketball i Madison Square Guarden på veien opp, stiger litt til og YES! Den er min. Plutselig fikk jeg mange venner som ville dele den med meg, men nei. Den er min!

Akkurat nå kunne godt festivalen vært over.

Men det var den selvfølgelig ikke.

På vei mot Orange får vi med oss litt av Wyclef Jean, som vi i ettertid fikk høre var et kjempeshow. Der gikk vi glipp av noe, men vi som var på Placebo angret ikke. Jeg misset også The Hives, det var også litt dumt. Men. Vi kommer aldri til å angre. Vi gjøre det samme valget også neste gang.

Etter en tur i teltet for å skifte t-skjorte og drikke noen varme øl, går vi inn igjen for å se litt på Tool. Jeg mister de andre og går og kjøper et brett med fem øl for å møte folk på den faste møteplassen vår midt bak storskjermen på Orange. Der er det ingen, så da står jeg der. Med noen øl for mye. Jeg stiller meg slik at jeg kan se litt på Tool og samtidig drikke litt øl. Jeg mister en øl, men fortærer de andre før jeg går tilbake mot teltet. Men på veien svinger jeg innom Ballroom, treffer endelig noen larviksfolk og hører på et band fra Senegal en times tid. Det var faktisk ganske stilig, men om dressjakkene deres hørte hjemme i en dansegalla i Vikingskipet. Deretter bar det tilbake til teltet.

Natten blir en fin natt med Placebo fra spilleren og god sanger fra gitaren.

Jeg blir aldri lei av allsang i teltet!

Fredag er en stor dag! Her kommer banda som perler på en snor. Aller først tar vi med oss larviksflagget og drar på Briskeby på White. Vi trodde først det ville bli en litt for liten scene, men den passa perfekt. Det er jo tross alt plass til 8000 der. Og glitrende var også konserten. Briskeby blir bare bedre og bedre for hver gang jeg hører dem. Den nye låta «Dance» satt bra, og et AC/DC-nummer er heller ikke å forakte. Det eneste jeg savnet var å få litt cred for det flagget jeg sto og svettet med. Men, men, Lise vet kanskje ikke at det er et larviksflagg, og Bulle hadde jo sjelden mick. Etter dette trengte vi forfriskninger og dro tilbake til vår utmerkede camp. Den ligger like ved dassene (og det er festblæra mi glad for), nær utgangen mot sentrum og det var kort vei inn til festivalområdet. Briskeby begynte allerede klokka 13.15 og klokka fire går vi inn for å se Madrugada på Orange. De sier selv de liker mindre scener, og det skjønner jeg godt etter å ha sett konserten. Det ble daudt.

Daudt ble det derimot ikke på Håkan Hellström. Det eneste jeg hadde hørt av ham var Monica på gitar med «Känn ingen sorg för meg Göteborg». Vi sto først utenfor Yellow, men Nils og jeg skjønte fort at vi måtte innenfor for å få sett ordentlig og føle stemningen under huden. For stemningen var helt enorm der inne. Ti tusen svensker og noen tusen nordmenn sang Håkan sto og ristet på hodet. Han skjønte det ikke. Det gjorde heller ikke jeg. Hvor har denne mannen vært tidligere i mitt liv. Broder Daniel-bassisten spilte en plettfri konsert foran menigheten sin. bedre blir det ikke. «Vi er forlorare», sang han. Ikke faen. Du er en vinner, Håkan!

Etter Håkan er det en god pause før Beck entrer Orange, men når Beck først kommer tuslende gjør han det med stil. Og etter hvert en enorm energi. For en fyr! Jeg hadde ikke hørt så fryktelig mye av ham før konserten, men ble likevel revet med av energiske Beck.

Omsider blir det klart for far sjøl. Still Young, som Moslet kalte ham etter Kalvøya i 1996. Eller Forever Young, som samme musikkanmelder kalte ham etter Roskilde-konserten. Jeg snakker selvfølgelig om Neil Young. Han er gammel, han er helt sikkert sliten, men det hindrer ham ikke fra å rocke sprekker i den oransje duken han står under. Takk for det jeg så av deg pappa, men jeg måtte dessverre gå før du var ferdig. The Ark ventet på meg.

Uansett Young, legg aldri gitaren på hylla keep on rockin' in the free world!

Roskilde ble fjerde gangen jeg så The Ark, og definitivt ikke den siste. Det går ikke an å være på The Ark-konsert uten å bli revet med. Frontfigur Ola Salo er en opplevelse alene, og resten av bandet er ikke helt på jordet de heller. Legg merke til bassisten neste gang du ser dem for noen bevegelser! Fengende, melodiøs rock, fremført på en kontaktsøkende og forførende måte. Trenger jeg si mer? Ok, jeg kan si mer. Salo synger «Let your body decide» og kroppen sier «hopp og dans».

Våre svette kropper beveger seg etter den time lange konserten tilbake for siste gang denne kvelden. Klokka er blitt ett, men natta er enda ung

Når det begynner å lysne og folk trekker inn i telta, bestemmer Andreas og jeg oss for å gå en tur. Vi treffer 20 mennesker som står og trommer på tomme plastflasker. Ingen dum idé, tenkte vi og ble med. Det ender i et tog på 2-300 mennesker som går rundt å synger «We're not gonna take it» og «Wake up, and party. Come on, and join us!» Sistnevnte settes på undertegnedes regning Vi går rundt i nærmere to timer. Klimakset kom da vi bestemte oss for å gå mot Camp East. «Let's take East, let's take East» ropte vi og stormet mot brua. På den andre siden ventet fire politibiler, men de uniformerte bare smilte og lo (har dere noe å lære norske politimenn??). I gangveien står folk fra East på en rekke for å stoppe oss. Vi beiner mot dem og slår i flaskene kommer det til å utarte seg? Neida, vi stopper opp rett foran dem klapper de på skuldra og tar hverandre i hånda. Nå er vi enda flere!!

Sola begynner å si god morgen og Andreas og jeg tar en velfortjent tur inn i soveposene våre.

Lørdag begynte mye roligere enn fredag. Aller først dro noen av oss på en pizzarestaurant like ved butikken og fikk i oss (i hvert fall for min del) ukas mest eksotiske måltid: en pizza. Godt var det i hvert fall. Etter maten ville selvfølgelig tralla inn i butikken igjen

Musikkmessig dreide lørdagen seg stort sett om Orange. Da jeg akkurat hadde skiftet til ny t-skjorte, droppet jeg Mayhem på Yellow og ventet isteden til kvelden og Bob Dylan på den oransje scenen. En fin konsert å sitte foran storskjermen å nyte. Mannen er jo ikke akkurat energisk og gir ikke så veldig mye av seg selv. Nei, denne dagen skulle kreftene spares til Robbie Williams, mannen vi droppet PJ Harvey for. Jeg skulle egentlig møte de andre foran storskjermen, men klarte ikke å vente og gikk inn i den første inngjerdinga, hvor jeg kun hadde to personer mellom meg og scenen.

«Let me entertain you» åpnet Robbie med. Og, selvfølgelig underholdt han. Med stil. En mer energisk person skal man lete lenge etter. I Axl Rose-stil løp han fra den ene enden av scenen til den andre. I ren Maradona-stil sto han og trikset med en fotball. Mens han sang. Han poserte, han flørtet, han smilte. Robbie var i storform og det var 60 000 mennesker også. Robbie sang to ord av «Angels», publikum sang resten. Robbie sang «Back for Good», verset som om Take That fortsatt eksisterte mens refrenget var punka opp til det ugjenkjennelige. Da han og bandet gikk av scenen for siste gang, ombestemte han seg og viste tegne til bandet at de skulle ta en til. Og hva var det ikke som kom. Jo, Robbie kom på scenen med et Freddie Mercury-mickstativ og dro selvfølgelig «We are the Champions». Regnet øste ned men ingen brydde seg. Og ingen dro derfra før Robbie. Nam for en deilig konsert!

Etter dette var jeg så våt at jeg måtte tilbake til teltet for å skifte. Planen var å dra inn igjen for å se Faithles, men regnet spolerte planene. Det ble partyteltet isteden!

I teltet sparket vi fotball med en oppblåsbar plaststol så lenge at den sprakk. Og verre ble det. Utenfor teltet fikk Marius en fix idé. Human bowling! Vi (fem-seks) stilte oss opp som kjegler, og Marius tok rennafart og kastet seg ned på gummien og skled i mot oss. STRIKE!

Marius kom fra det uten skade og det gjorde vi også. Men det var vått, seint og snart god natt!

Søndag. Den siste dagen. Men det var langt i fra over. The Cure sto fortsatt igjen på plakaten og avbrøt studiojobbinga kun for å spille på Roskilde. Men først en liten slapp-av konsert med The Magnetic Fields, noe som viste seg å bli en kjedelig opplevelse (selv om vokalisten har en stemme som en gud). Etter dette pauset vi ganske lenge i teltet før vi måtte inn på The Dandy Warhols. Det var i og for seg moro, til tross for at de bare spilte i tre kvarter. Og til tross for at de var rimelig sløve og utrøyka på scenen. The Cure nærmet seg nå minutt for minutt, men først fikk vi med oss slutten på Patti Smith på Orange. Den dama kan rocke. Damer i hennes alder og med hennes historie, bruker å være rimelig slitne. Men ikke Patti. Hun ga virkelig valuta for de minuttene vi ofret henne.

Etter forårets ulykke ble det ikke noe The Cure-konsert. Det ble det i år og fy faen så kult det var. Dessverre savnet vi noen låter, men det vi fikk varmet hjertet!

Nå har jeg skrevet mye og er sliten. Men så nærmer jeg meg også slutten. Etter hvert ble det flere stuntshow på Camp West. Marius var igjen human bowling ball, men vi fikk ikke samlet et like stort publikum som vi håpet på. Folk var slitne etter en uke på Roskilde med plastikdasser, våtservietter og lite mat. Forståelig nok, vi merket det vi også.

På gjensyn Roskilde, vi ses til neste år!

(sh, juli 2001)